Se, se, se. Hvor ofte gjør vi dét? Hele tiden, naturligvis, fordi vi orienterer oss i verden og lokaliserer hva som tjener oss, hva vi kan bruke, hva som er pent eller tilfredsstiller et eller annet behov. Men bare se? Det er langt sjeldnere at vi ser og ser, oppmerksomt, skikkelig, grundig, på noe som ikke umiddelbart betyr noe for oss eller gir oss noe. Ja, bare ser på en enkelt gjenstand, en ukomplisert ting som bare er der, uten noen forklarende kontekst, uten noen umiddelbar anvendelse.
Thomas Østbyes film Ting handler om nettopp ting – hva annet – og opprettholder et lang-
trukkent, stødig syn for oss. For de fleste av oss skjer det nok ikke særlig ofte at vi tar oss tid til denne typen refleksjonskikking.
Ting etter ting. Det første vi ser, er en stein, litt mosebegrodd, kanskje i en skog, ruglete og tung – den befinner seg i hvert fall ikke på fjellet, tenker jeg; høstgule stråklaser ligger rundt den, og den er halvt avrundet av vind og vær. Den er tung, det ser jeg, og det er som om den svake sjanglingen (eller duvingen) i kameraet finner et motsvar i steinens diskrete massivitet der den ligger, og antakeligvis har ligget i lang, lang tid. Hundrevis, ja, kanskje tusenvis, av år. Hvor mange har sett på denne steinen?
Jeg vet ikke, men det er dette jeg tenker når Thomas Østbyes kamera ser, og jeg ser gjennom det med ham, sammen med regissøren og alle andre som ser steinen med meg og ham. Et betraktende fellesskap med filmen som medium. Det kjennes godt.
Stillhet i bevegelsen. Det neste vi får se, er en uoppredd seng. Ikke skitten, snarere sovet i bare et par-tre netter. Tøyet er krøllet i små forhøyninger etter at en kropp har ligget der, eller er det to? Jo mer jeg ser, jo mer projiserer jeg også fortellinger inn i det sette, i tingen, i laknenes vitne om forløp (sex og søvn), og begynner å dikte. Er det kanskje ikke et par som nettopp har stått opp? Er mannen i gang med frokosten, mens kvinnen henter avisen og tenker på at hun har lyst på ha fersk appelsinjuice idet hun slipper inn katten?
Ingenting av dette er i tingene – i sengen, i det krøllete lakenet, ikke engang i dynene som er påtrukket forskjellige dynetrekk (det ene hvitt, det andre stripete) – men likevel. Det er dette jeg ser når jeg ser lenge.
Stillstand og bevegelse. For når jeg ser disse tingene, begynner jeg å se mer. Mennesker som bruker tingene, mennesker som har vært nær dem og snart kommer tilbake for å bruke dem mer. Eller bare se, som meg, som Thomas Østbye.
Jeg elsker denne åpenheten, denne visuelle vektløsheten, disse svevende bildene som løfter tankene mine.
Senere er det en frontrute med regnsprut fykende mot seg jeg får se. Jeg ser fra innsiden, som en fører eller en passasjer ved siden av bilføreren. Her står det ikke stille, her er det en bil som kjører fort, men samtidig er tingen selv – altså frontruten, som er tingen jeg ser – stillestående. Det er kjøringen og regnet som skaper dramatikken, de heftige bevegelsene. Dynamikken rundt drar det stillestående glasset inn i en fortelling om dårlig vær og hastige forflytninger. Men selv står det stille.
Jeg elsker denne åpenheten, denne visuelle vektløsheten, disse svevende bildene som løfter tankene mine, som får meg til å fortelle som seende, men som hele veien er forankret i tingene som presenteres for meg.
Tålmodighetens kraft. I neste bilde: et lite skjell på en strand, sent på kvelden. Det kan jeg se, for skyggen av skjellet strekker seg teatralt bortetter strandgrunnen til venstre for tingen. I bakgrunnen hører jeg at det skyller fra brenningene. Skyggen vokser, som et lite spir eller skyggesverd, etter hvert som det blir kveld.
Jeg ser og ser. Men hvorfor skal vi bare se, og hvorfor gjøre det så lenge? Jo: For å legge merke til at verden er der som noe annet enn nytte. For å trene oss i den tålmodigheten som trengs for å legge merke oss noe annet enn det vi allerede legger merke til. For å skjønne at vi kan skape fortellinger og sammenhenger selv i en verden som vil få oss til å svelge den ene fortellingen om penger og nytte etter den andre.
Det er denne enkelheten – den som ligger ved roten av det å være vâr på hva som finnes rundt oss i verden – Østbye vil gjenoppfriske, kanskje til og med gjenoppvekke med Ting.
Leth og Østbye. I sin forrige film Humans var det mennesker Østbye så for oss. Som i Ting var det forenklede syn vi ble presentert for – mennesker, bare mennesker, mot en abstrakt, mørk bakgrunn. Menneskene med sine ansiktsuttrykk, gester, mimikk. Mennesker som ser på hverandre, og mennesker som ser på deg. Dette synet er i fundamental forstand analytisk, fordi den viser ansiktenes og kroppenes liv gjennom måtene de uttrykker seg på. Det er ingenting som blir forsøkt forklart, alt blir bare vist frem, som det er, inn til beinet.
Humans kan minne om Jørgen Leths Det perfekte menneske ved at vi vises menneskekropper som gjør helt vanlige ting, men Østbye gjør det enklere, renere. Det er en episk impuls hos Leth, en poetisk selvtilfredshet over hvor fantastisk produktet er, som innfører en mildt overbærende tone i uttrykket. Dette fins ikke hos Østbye. Leths film er et mesterverk, men Østbyes film er sannere, mer direkte, mindre teatralsk og tettere på ansikt, kropp og liv.
Effektivt lærestykke i å se. I Ting trekker han analysen videre ved å ta vekk all mimikk, all kropp, alle ansikter og alle uttrykk for hensikt, sinnsstemninger og kommunikasjonsbevegelse. Vi etterlates med tingene selv, og det analytiske henger sammen med den potensielle opplæringen vi kan få ved å følge Østbyes tålmodige fremvisning (eller fremkalling?) av tålmodige syn for oss. Til slutt ser vi etter hvert også et barn, som for å markere at synet vi får og trekkes inn i, er som en fødsel, en ny begynnelse. Det er ikke bare ting i Ting, men også et menneske.
Filmen er et lærestykke i så måte, for om vi ikke har tålmodigheten, vil vi blir rastløse – men kan vi likevel holde ut, vil det vi ser avdekke noe mer, noe vi ikke har sett. Dette er visuelle meditasjoner som lærer oss opp i det enkle synets kunst og avslører for oss at det som er sant, det som fins, er der allerede om vi bare ser og ser. Det er derfor det er så fint at denne filmen fins også – for den ser for oss når vi selv ikke kan det.
Og når den gjør det, kan den gi oss synet tilbake.
Filmen vises på Kunstnernes Hus 29. mars kl. 18.
For online abonnenter, se filmen her.
