Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Aviser i NHOs garn

Journalistenes feriekrav burde ikke være umulig å etterkomme for norske aviser. Men for Næringslivets Hovedorganisasjon er det uakseptabelt.

I over en uke har flesteparten av norske aviser vært rammet av journalistenes streik. Partene står så langt fra hverandre at streiken kan bli langvarig. Samtidig burde arbeidsgivernes ekstra fridager til grafikerne åpne for nye, reelle runder mellom partene. Mye tyder på at motviljen mot å møte journalistene på halvveien er større i NHO enn i Mediebedriftenes landsforening (MBL). På ett eller annet tidspunkt kan vi regne med at store aviser som ikke kommer ut under streiken, gir MBL beskjed om å høre mer på egne medlemmer enn på NHOs ledelse.

Der tidligere oppgjør særlig har handlet om lønn og opphavsrett, er det i år som for to år siden feriespørsmålet som stenger. Forrige gang, i 2000, tapte journalistene denne kampen. De er lite lystne på å tape en gang til.

Uten å gå inn i detaljene i konflikten, handler feriekravet om at journalister som har stått ti år i yrket fikk ekstra ferie før alle andre – totalt fem uker. For to år siden kom øvrige arbeidstakere etter, og fikk like lang ferie som journalistene. Spørsmålet som oppstod den gangen, var om journalistenes “forsprang” skulle videreføres eller ikke. Journalistlaget argumenterer med at deres medlemmer i større grad enn andre utfører tilfeldig overtidsarbeid som de verken får betalt for eller kan avspasere. Der har journalistene åpenbart et godt poeng.

I Ny Tid har vi tatt konsekvensene av dette, og forlengst innført mer generøse ordninger enn hva avtalene mellom Norsk Journalistlag (NJ) og Mediebedriftenes Landsforening (MBL) tilsier. En liten, fattig avis som Ny Tid kan vanskelig konkurrere på lønn. Rause ferieordninger er noe av det som gjør oss konkurransedyktige.

Nå er det stille i de fleste norske redaksjoner. Hovedårsaken er neppe at styrene og den daglige ledelsen i norske aviser ikke kan leve med at de ansatte får en uke ekstra ferie. Målt i kroner er en ferieuke ganske kostbar – for en vanlig journalist tilsvarer en ukelønn store deler av hva de kan forvente i lønnstillegg i et ordinært oppgjør. Sagt på en annen måte; Journalistlaget måtte være, og var nok, forberedt på at dersom de skulle få gjennomslag for feriekravet, ville det bli mindre til overs til rene lønnstillegg. Men de ønsket altså mer ferie.

For avisene er det likevel ikke gitt at kostnadene ville bli tilsvarende store. Bare dersom avisene fullt og helt fyller opp med vikarer når journalistene har ferie, blir det dyrt. Men det er jo ikke tilfelle. De fleste aviser vil møte økt ferie med en blanding av vikarer og å la de journalistene som er på jobb øke tempoet noe. Økt ferie framfor økt lønn kunne altså være en bra løsning for mange aviser.

Derfor fikk Mediebedriftenes Landsforening ikke lov til å møte NJ alene i siste møte før streiken. Da Fellesforbundet, som krevde kollektive pensjonsordninger, møtte Teknologibedriftenes landsforening (TBL) til forhandlinger, var TBL bundet av NHOs motstand mot kollektive avtaler. Det samme var tilfellet i journalistmeklingen. Journalistlagets forhandlere kan fortelle at det var NHOs folk som styrte forhandlingene fra arbeidsgiversiden.

Dermed har mediebedriftene havnet midt oppi et av de største minefeltene som finnes i norsk arbeidsliv – kampen mellom fagbevegelsens ønske om sentrale avtaler og arbeidsgivernes ønske om lokale og individuelle avtaler. Det er først og fremst avisenes NHO-medlemskap gjennom MBL som har brakt avisene i denne situasjonen.

Nå kan det hevdes at det bare er rett og rimelig at avisene, som arbeidsgivere, lojalt slutter opp om arbeidsgivernes felles interesser, mens journalistene, som arbeidstakere, går i front for arbeidstakeres interesser. Problemet er imidlertid at mediebedriftene og journalistene skal og bør ha en viss distanse til kampene i arbeidslivet. Aviser og andre medier er avhengige av å kunne dekke arbeidslivsspørsmål ut fra journalistiske kriterier, ikke ut fra egen organisasjonstilhørighet. Og de er ikke minst avhengige av at det ikke kan settes spørsmålstegn ved deres motiver i den redaksjonelle dekningen.

Journalistene har tatt konsekvensen av dette, ved at NJ ikke er medlem av noen hovedsammenslutning. De har valgt å stå fritt. Det gjør dem svakere i lønnskampen, fordi de ikke har LO eller andre nasjonale hovedsammenslutninger å støtte seg til. Men det gjør dem friere i yrkesutøvelsen, fordi de kan sette Gerd-Liv Valla og Finn Bergesen jr. til veggs med like stor troverdighet.

Avisene som er medlem av Mediebedriftenes Landsforening (MBL) har ikke helt tatt poenget, og meldte seg inn i NHO den gang MBL het NAL. Dermed havner avisene midt i minefeltet, og får en lojalitetsbinding til en av de store aktørene i arbeidslivet. På toppen av det hele er det slik at norske aviser gjennom MBL betaler medlemsavgift til en organisasjon som igjen bevilger penger til partier på høyresiden – til og med partier som vil undergrave mange av avisene ved kutt i pressestøtten.

Da NAL meldte seg inn i NHO valgte aviser som Ny Tid og Klassekampen å gå ut av NAL. For aviser som definerer seg som venstreorienterte er det selvsagt umulig å være medlem av en organisasjon som indirekte sponser partiet Høyre. Men å ikke være medlem av NHO er også et spørsmål om troverdighet. Og det bør det være for flere aviser enn Ny Tid og Klassekampen.

Du vil kanskje også like